Grantreet

fairytalesstorie00ande_0231

https://archive.org/stream/fairytalesstorie00ande#page/196/mode/2up

 

Ute i skogen stod der sånt et nydelig grantre; det hadde en god plass, sol kunne det få, luft var der nok av, og rundt om vokste mange større kamerater, både gran og furu; men det lille grantre var så ilter med å vokse. Det tenkte ikke på den varme sol og den friske luft, det brød seg ikke om bondebarna som gikk og småsnakket når de var ute for å samle jordbær eller bringebær. Titt kom de med en hel krukke full eller hadde jordbær trukket på strå, så satte de seg ved det lille tre og sa: “Nei, hvor nydelig det lille treet er!” Det ville treet slett ikke høre.

Året etter var det en lang stilk større, og året etter igjen var det enda en mye lenger; for på et grantre kan man alltid, etter de mange ledd det har, se hvor mange år det har vokst.

“Oh, var jeg dog sånt et stort tre som de andre!” sukket det lille tre, “så kunne jeg bre mine grener så langt omkring og med toppen se ut i den vide verden! Fuglene ville da bygge rede imellom mine grener, og når det blåste kunne jeg nikke så fornemt, slik som de andre der!”

Det hadde slett ingen fornøyelse av solskinnet, av fuglene eller de røde skyer som morgen og aften seilte hen over det.

Var det nå vinter, og snøen rundt omkring lå gnistrende hvit, så kom titt en hare springende og satte like over det lille tre, – oh, det var så ergerlig! – Men to vintrer gikk, og ved den tredje var treet så stort at haren måtte gå utenom det. Oh, vokse, vokse, bli stor og gammel, det var dog det eneste deilige i denne verden, tenkte treet.

Om høsten kom alltid tømmerhuggerne og felte noen av de største trær. Det skjedde hvert år, og det unge grantre som nå var ganske godt voksent, skalv fordi de store, prektige trær falt med et knak og brak til jorden. Grenene ble hugd fra, de så ganske nakne, lange og smale ut; de var nesten ikke til å kjenne igjen, men så ble de lagt på vogner, og hester trakk dem avsted ut av skogen.

Hvor skulle de hen? Hva skjedde med dem?

Om våren da svalen og storken kom, spurte treet dem: “Vet dere ikke hvor de førtes hen? Har dere ikke møtt dem?”

Svalene visste ikke noe, men storken så tenksom ut, nikket med hodet og sa: “Jo, jeg tror det! Jeg møtte mange nye skip da jeg fløy fra Egypt; på skipene var prektige mastetrær, jeg tør si at det var dem, de luktet av gran; jeg kan hilse mange ganger, de kneiser, de kneiser!”

“Oh, var jeg dog også stor nok til å fly hen over havet! Hvorledes er det egentlig, dette hav, og hva ligner det?”

“Ja, det er så vidløftig å forklare!” sa storken, og så gikk den.

“Gled deg ved din ungdom!” sa solstrålene. “Gled deg ved din friske vekst, ved det unge liv som er i deg!”

Og vinden kysset treet, og duggen gråt tårer over det, men det forstod ikke grantreet.

Når det var ved juletid, da ble ganske unge trær felt, trær som ofte ikke engang var så store eller på alder med dette grantre som verken hadde rast eller ro, men alltid ville av sted. Disse unge trær, og de var just de aller smukkeste, beholdt alltid alle sine grener, de ble lagt på vogner og hester trakk dem av sted ut av skogen.

“Hvor hen skulle de?” spurte grantreet. “De er ikke større enn jeg, det var til og med et som var mye mindre; hvorfor beholder de alle sine grener? Hvor kjører de hen?”

“Det vet vi! Det vet vi!” kvitret gråspurvene. “Vi har nede i byen kikket inn ad rutene! Vi vet hvor de kjører hen! Oh, de kommer til den største glans og herlighet som kan tenkes! Vi har kikket inn av vinduene og sett at de blir plantet midt i den varme stue og pyntet med de deiligste ting, både forgylte epler, honningkaker, leketøy og mange hundre lys!”

“Og så – ?” spurte grantreet og bevet i alle grenene. “Og så? Hva skjer så?”

“Ja, mer har vi ikke sett! Det var makeløst!”

“Mon jeg er blitt til for å gå denne strålende vei?” jublet treet. “Det er enda bedre enn å gå over havet! Hvor jeg lider av lengsel! Var det dog jul! Nå er jeg høy og utstrakt som de andre som førtes avsted sist år! – Oh, var jeg alt på vognen! Var jeg dog i den varme stue med all den prakt og herlighet! Og da – ? Ja, da kommer noe enda bedre, enda skjønnere, hvorfor skulle de ellers pynte meg! Der må komme noe enda større, enda herligere -! Men hva? Oh, jeg lider! Jeg lengter! Jeg vet ikke selv hvorledes det er med meg!”

“Gled deg ved meg!” sa luften og sollyset; “gled deg ved din friske ungdom ute i det fri!”

Men det gledet seg slett ikke; det vokste og vokste, vinter og sommer stod det grønt; mørkegrønt stod det. Folk som så det, sa: “Det er et deilig tre!” Og ved juletid ble det felt først av alle. Øksen hugde dypt igjennom margen, treet falt med et sukk hen ad jorden, det følte en smerte, en avmakt. Det kunne slett ikke tenke på noen lykke, det var bedrøvet ved å skilles fra hjemmet, fra den plett hvor det var skutt frem. Det visste jo at det aldri mer så de kjære gamle kamerater, de små busker og blomster rundt om, ja, kanskje ikke engang fuglene. Avreisen var slett ikke noe behagelig.

Treet kom først til seg selv da det ble pakket ut sammen med de andre trær og hørte en mann si: “Det der er prektig! Vi tar bare det!”

Nå kom to tjenere i full stas og bar grantreet inn i en stor, deilig sal. Rundt om på veggene hang portretter, og ved den store flisekakkelovn stod store kinesiske vaser med løver på lokket. Der var gyngestoler, silkesofaer, store bord fulle av billedbøker, og med leketøy for hundre ganger hundre riksdaler – i det minste sa barna det. Og grantreet ble reist opp i en stor fjerding fylt med sand, men ingen kunne se at det var en fjerding, for det ble hengt grønt tøy rundt om, og den stod på et stort broket teppe. Oh, hvor treet bevet! Hva ville dog skje? Både tjenere og frøkner gikk og pyntet det. På en gren hang små nett, klippet av kulørt papir; hvert nett var fylt med sukkergodt. Forgylte epler og valnøtter hang som om de var vokst fast, og over hundre røde, blå og hvite smålys ble stukket fast i grenene. Dukker som så livaktig ut som mennesker, – treet hadde aldri sett sådanne før – svevde i det grønne, og aller øverst oppe i toppen ble det satt en stor stjerne av glittergull. Det var prektig, ganske makeløst prektig.

“I aften,” sa de alle sammen, ” i aften skal det stråle!”

“Oh!” tenkte treet, “var det dog aften! Var bare lysene snart tent! Og hva vil da skje? Vil det komme trær fra skogen og se på meg? Vil gråspurvene fly ved ruten? Vil jeg vokse fast her og stå pyntet vinter og sommer?”

Jo, det visste god beskjed; men det hadde ordentlig barkepine av bare lengsel, og barkepine er likså vondt for et tre som hodepine for oss andre.

Nå ble lysene tent. Hvilken glans, hvilken prakt; treet skalv i alle grener så at ett av lysene stakk ild i det grønne; det sveid ordenlig.

“Gud bevare oss!” skrek frøknene og slukket i en hast.
Nå torde treet ikke engang skjelve. Oh, det var en gru! Det var så redd for å tape noe av all sin stas; det var ganske fortumlet i all glansen, – – og nå gikk begge fløydører opp, og en mengde barn styrtet inn som om de ville velte hele treet. De eldre folk kom besindig baketter; de små stod ganske tause, – men kun et øyeblikk, så jublet de igjen så at det runget. De danset rundt om treet, og den ene presang etter den annen ble plukket av.

“Hva er det de gjør?” tenkte treet. “Hva skal skje?” Og lysene brant like ned til grenene, og ettersom de brant ned, slukket man dem, og så fikk barna lov til å plyndre treet. Oh, de styrtet inn på det så at det knaket i alle grener. Hadde det ikke vært bundet fast til loftet ved snippen og gullstjernen, så var det styrtet om.

Barna danset rundt med sitt prektige leketøy, ingen så på treet unntagen den gamle barnepike som gikk og tittet inn i mellom grenene, men det var bare for å se om der ikke var glemt enda en fiken eller et eple.

“En historie, en historie!” ropte barna og trakk en liten tykk mann hen imot treet, og han satte seg like under det, “for så er vi i det grønne,” sa han, “og treet kan ha besynderlig godt av å høre med! Men jeg forteller kun én historie. Vil dere høre den om Ivede-Avede eller den om Klumpe-Dumpe som falt ned av trappene og dog kom i høysetet og fikk prinsessen!”

“Ivede-Avede!” skrek noen, “Klumpe-Dumpe!” skrek andre. Der var en roping og skriking, kun grantreet tidde ganske stille og tenkte: “Skal jeg slett ikke med, slett ikke gjøre noe!” Det hadde jo vært med, hadde gjort hva det skulle gjøre.

Og mannen fortalte om “Klumpe-Dumpe som falt ned av trappene og dog kom i høysetet og fikk prinsessen.” Og barna klappet i hendene og ropte: “Fortell! Fortell!” De ville også ha “Ivede-Avede”, men de fikk kun den om “Klumpe-Dumpe.” Grantreet stod ganske stille og tankefull, aldri hadde fuglene ute i skogen fortalt slikt. “Klumpe-Dumpe falt ned av trappene og fikk dog prinsessen! Ja, ja, således går det til i verden!” tenkte grantreet og trodde at det var virkelig fordi det var sådan en fin mann som fortalte. “Ja, ja, hvem kan vite! Kanskje faller jeg også ned av trappene og får en prinsesse!” Og det gledet seg til neste dag å bli kledd på med lys og leketøy, gull og frukter.

“I morgen vil jeg ikke ryste!” tenkte det. “Jeg vil bare fornøye meg i all min herlighet. I morgen skal jeg igjen høre historien om “Klumpe-Dumpe” og kanskje den om “Ivede-Avede” også.” Og treet stod stille og tankefull hele natten.

Om morgenen kom kar og pike inn.

“Nå begynner stasen igjen!” tenkte treet, men de slepte det ut av stuen, opp trappen, inn på loftet, og her, i en mørk krok hvor ingen dag skinte, stilte de det. “Hva skal det bety!” tenkte treet. “Hva har jeg her å gjøre? Hva skal jeg få høre her, mon tro?” Og det lente seg opp til muren og stod og tenkte og tenkte. – – Og god tid hadde det, for der gikk dager og netter; ingen kom opp hit opp, og da der endelig kom noen, så var det for å stille noen store kasser hen i kroken. Treet stod ganske skjult, man skulle tro at det var rent glemt.

“Nå er det vinter der ute!” tenkte treet. “Jorden er hard og dekket med snø, menneskene kunne ikke plante meg; derfor skal jeg nok stå her i le til våren! Hvor det er vel betenkt! Hvor dog menneskene er gode! – Var det bare ikke så mørkt her og så skrekkelig ensomt! – Ikke engang en liten hare! – Det var dog så artig der ute i skogen når snøen lå og haren sprang forbi; ja, selv da den hoppet over meg, men det holdt jeg ikke av den gang. Her oppe er det skrekkelig ensomt!”

“Pi, pi!” sa en liten mus i det samme og smatt frem; og så kom der nok en liten. De snuste på grantreet og smatt mellom grenene på det.

“Det er en gruelig kulde!” sa de små mus. “Ellers er det velsignet å være her! Ikke sant, du gamle grantre?”

“Jeg er slett ikke gammel!” sa grantreet, “der er mange som er mye eldre enn jeg!”

“Hvor kommer du fra?” spurte musene, “og hva vet du?” De var nå så gruelig nysgjerrige. “Fortell oss dog om det deiligste sted på jorden! Har du vært der? Har du vært i spiskammeret hvor det ligger oster på hyllene og henger skinker under loftet, hvor man danser på talglys og går mager inn og kommer fet ut!”

“Det kjenner jeg ikke!” sa treet, “men skogen kjenner jeg, hvor solen skinner, og hvor fuglene synger!” Og så fortalte det alt fra sin ungdom, og de små mus hadde aldri før hørt sånt noe, og de hørte sånn etter og sa: “Nei, hvor mye du har sett! Hvor lykkelig du har vært!”

“Jeg!” sa grantreet og tenkte over hva det selv fortalte. “Ja, det var i grunnen ganske morsomme tider!” – Men så fortalte det om julaften, da det var pyntet med kaker og lys.

“Oh!” sa de små mus, “hvor lykkelig du har vært, du gamle grantre!”

“Jeg er slett ikke gammel!” sa treet, “det er jo i denne vinter jeg er kommet fra skogen! Jeg er i min aller beste alder, jeg er bare stanset i veksten!”

”Hvor deilig du forteller!” sa de små mus, og neste natt kom de med fire andre småmus som skulle høre treet fortelle, og jo mer det fortalte, desto tydeligere husket det selv alt og syntes: “Det var dog ganske morsomme tider! Men de kan komme, de kan komme tilbake! Klumpe-Dumpe falt ned av trappene og fikk dog prinsessen, kanskje jeg også kan få en prinsesse.” Og så tenkte grantreet på slikt et nydelig lite bjerketre som vokste ute i skogen, det var for grantreet en virkelig deilig prinsesse.

“Hvem er Klumpe-Dumpe?” spurte de små mus. Og så fortalte grantreet hele eventyret, det kunne huske hvert evige ord; og de små mus holdt på å springe opp i toppen på treet av bare fornøyelse. Neste natt kom der mange flere mus, og om søndagen til og med to rotter; men de sa at historien var ikke morsom, og det bedrøvet de små mus, for nå syntes de også mindre om den.

“Kan De kun den ene historie?” spurte rottene.

“Kun den ene!” svarte treet, “den hørte jeg min lykkeligste aften, men den gang tenkte jeg ikke på hvor lykkelig jeg var!”

“Det er en overmåte dårlig historie! Kan De ingen med flesk og talglys? Ingen spiskammerhistorier?”

“Nei!” sa treet.

“Ja, så skal De ha takk!” svarte rottene og gikk inn til sitt.

De små mus ble til sist også borte, og da sukket treet: “Det var dog ganske hyggelig da de satt omkring meg, de livlige småmus, og hørte hva jeg fortalte! Nå er også det forbi! – Men jeg skal huske å glede meg når jeg nå tas frem igjen!”

Men når skjedde det? – Jo, det var en morgenstund, da kom der folk og romsterte på loftet; kassene ble flyttet, treet ble trukket frem. De kastet det riktignok litt hardt mot gulvet, men straks slepte en kar det hen imot trappen hvor dagen skinte.

“Nå begynner livet igjen!” tenkte treet; det følte den friske luft, den første solstråle, – og nå var det ute i gården. Alt gikk så fort, treet glemte rent å se på seg selv, der var så meget å se rundt om. Gården grenset opp til en have, og alt blomstret der inne; rosene hang så friske og duftende ut over det lille rekkverk, lindetrærne blomstret, og svalene fløy om og sa “kvirre-virre-vitt, min mann er kommet!” Men det var ikke grantreet de mente.

”Nå skal jeg leve!” jublet det og bredte sine grener vidt ut; akk, de var alle visne og gule; det var i kroken mellom ukrutt og nesler det lå. Gullpapirstjernen satt ennå oppe i toppen og glitret i det klare solskinn.

I gården lekte et par av de lystige barn som ved juletid hadde danset om treet og vært så glade ved det. En av de minste for hen og rev gullstjernen av.

“Se, hva som ennå sitter på det ekle, gamle juletre!” sa han og trampet på grenene så de knaket under støvlene.

Og treet så på all blomsterprakt og friskhet i haven, det så på seg selv, og det ønsket at det var blitt i sin mørke krok på loftet. Det tenkte på sin friske ungdom i skogen, på den lystige julaften og på de små mus som så glade hadde hørt på historien om ”Klumpe-Dumpe”.

“Forbi, forbi!” sa det stakkars tre. “Hadde jeg dog gledet meg da jeg kunne! Forbi, forbi!”

Og tjenestekaren kom og hugde treet i små stykker, en hel bunt lå der. Deilig blusset det opp under den store bryggekjele; og det sukket så dypt, hvert sukk var som et lite skudd. Derfor løp barna som lekte inn og satte seg foran ilden, så inn i den og ropte: “Piff! Paff!” Men ved hvert knall, som var et dypt sukk, tenkte treet på en sommerdag i skogen, en vinternatt der ute når stjernene skinte; det tenkte på julaften og ”Klumpe-Dumpe”, det eneste eventyr det hadde hørt og visste å fortelle -, og så var treet brent ut.

Guttene lekte i gården, og den minste hadde på brystet gullstjernen som treet hadde båret sin lykkeligste aften; nå var den forbi, og treet var forbi og historien med; forbi, forbi, og det blir alle historier!.

Hans Christian Andersen

Sources:
http://www.fag.hiof.no/lu/fou/HCA/eventyr/Grantreet.htm
https://archive.org/stream/fairytalesstorie00ande#page/196/mode/2up

The Fir Tree

fairytalesstorie00ande_0231

https://archive.org/stream/fairytalesstorie00ande#page/196/mode/2up

 

Out in the woods stood such a pretty little fir tree. It grew in a good place, where it had plenty of sun and plenty of fresh air. Around it stood many tall comrades, both fir trees and pines.

The little fir tree was in a headlong hurry to grow up. It didn’t care a thing for the warm sunshine, or the fresh air, and it took no interest in the peasant children who ran about chattering when they came to pick strawberries or raspberries. Often when the children had picked their pails full, or had gathered long strings of berries threaded on straws, they would sit down to rest near the little fir. “Oh, isn’t it a nice little tree?” they would say. “It’s the baby of the woods.” The little tree didn’t like their remarks at all.

Next year it shot up a long joint of new growth, and the following year another joint, still longer. You can always tell how old a fir tree is by counting the number of joints it has.

“I wish I were a grown-up tree, like my comrades,” the little tree sighed. “Then I could stretch out my branches and see from my top what the world is like. The birds would make me their nesting place, and when the wind blew I could bow back and forth with all the great trees.”

It took no pleasure in the sunshine, nor in the birds. The glowing clouds, that sailed overhead at sunrise and sunset, meant nothing to it.

In winter, when the snow lay sparkling on the ground, a hare would often come hopping along and jump right over the little tree. Oh, how irritating that was! That happened for two winters, but when the third winter came the tree was so tall that the hare had to turn aside and hop around it.

“Oh, to grow, grow! To get older and taller,” the little tree thought. “That is the most wonderful thing in this world.”

In the autumn, woodcutters came and cut down a few of the largest trees. This happened every year. The young fir was no longer a baby tree, and it trembled to see how those stately great trees crashed to the ground, how their limbs were lopped off, and how lean they looked as the naked trunks were loaded into carts. It could hardly recognize the trees it had known, when the horses pulled them out of the woods.

Where were they going? What would become of them?

In the springtime, when swallows and storks came back, the tree asked them, “Do you know where the other trees went? Have you met them?”

The swallows knew nothing about it, but the stork looked thoughtful and nodded his head. “Yes, I think I met them,” he said. “On my way from Egypt I met many new ships, and some had tall, stately masts. They may well have been the trees you mean, for I remember the smell of fir. They wanted to be remembered to you.”

“Oh, I wish I were old enough to travel on the sea. Please tell me what it really is, and how it looks.”

“That would take too long to tell,” said the stork, and off he strode.

“Rejoice in your youth,” said the sunbeams. “Take pride in your growing strength and in the stir of life within you.”

And the wind kissed the tree, and the dew wept over it, for the tree was young and without understanding.

When Christmas came near, many young trees were cut down. Some were not even as old or as tall as this fir tree of ours, who was in such a hurry and fret to go traveling. These young trees, which were always the handsomest ones, had their branches left on them when they were loaded on carts and the horses drew them out of the woods.

“Where can they be going?” the fir tree wondered. “They are no taller than I am. One was really much smaller than I am. And why are they allowed to keep all their branches? “Where can they be going?”

“We know! We know!” the sparrows chirped. “We have been to town and peeped in the windows. We know where they are going. The greatest splendor and glory you can imagine awaits them. We’ve peeped through windows. We’ve seen them planted right in the middle of a warm room, and decked out with the most splendid things-gold apples, good gingerbread, gay toys, and many hundreds of candles.”

“And then?” asked the fir tree, trembling in every twig. “And then? What happens then?”

“We saw nothing more. And never have we seen anything that could match it.”

“I wonder if I was created for such a glorious future?” The fir tree rejoiced. “Why, that is better than to cross the sea. I’m tormented with longing. Oh, if Christmas would only come! I’m just as tall and grown-up as the trees they chose last year. How I wish I were already in the cart, on my way to the warm room where there’s so much splendor and glory. Then-then something even better, something still more important is bound to happen, or why should they deck me so fine? Yes, there must be something still grander! But what? Oh, how I long: I don’t know what’s the matter with me.”

“Enjoy us while you may,” the air and sunlight told him. “Rejoice in the days of your youth, out here in the open.”

But the tree did not rejoice at all. It just grew. It grew and was green both winter and summer-dark evergreen. People who passed it said, “There’s a beautiful tree!” And when Christmas time came again they cut it down first. The ax struck deep into its marrow. The tree sighed as it fell to the ground. It felt faint with pain. Instead of the happiness it had expected, the tree was sorry to leave the home where it had grown up. It knew that never again would it see its dear old comrades, the little bushes and the flowers about it-and perhaps not even the birds. The departure was anything but pleasant.

The tree did not get over it until all the trees were unloaded in the yard, and it heard a man say, “That’s a splendid one. That’s the tree for us.” Then two servants came in fine livery, and carried the fir tree into a big splendid drawing-room. Portraits were hung all around the walls. On either side of the white porcelain stove stood great Chinese vases, with lions on the lids of them. There were easy chairs, silk-covered sofas and long tables strewn with picture books, and with toys that were worth a mint of money, or so the children said.

The fir tree was planted in a large tub filled with sand, but no one could see that it was a tub, because it was wrapped in a gay green cloth and set on a many-colored carpet. How the tree quivered! What would come next? The servants and even the young ladies helped it on with its fine decorations. From its branches they hung little nets cut out of colored paper, and each net was filled with candies. Gilded apples and walnuts hung in clusters as if they grew there, and a hundred little white, blue, and even red, candles were fastened to its twigs. Among its green branches swayed dolls that it took to be real living people, for the tree had never seen their like before. And up at its very top was set a large gold tinsel star. It was splendid, I tell you, splendid beyond all words!

“Tonight,” they all said, “ah, tonight how the tree will shine!”

“Oh,” thought the tree, “if tonight would only come! If only the candles were lit! And after that, what happens then? Will the trees come trooping out of the woods to see me? Will the sparrows flock to the windows? Shall I take root here, and stand in fine ornaments all winter and summer long?”

That was how much it knew about it. All its longing had gone to its bark and set it to arching, which is as bad for a tree as a headache is for us.

Now the candles were lighted. What dazzling splendor! What a blaze of light! The tree quivered so in every bough that a candle set one of its twigs ablaze. It hurt terribly.

“Mercy me!” cried every young lady, and the fire was quickly put out. The tree no longer dared rustle a twig-it was awful! Wouldn’t it be terrible if it were to drop one of its ornaments? Its own brilliance dazzled it.

Suddenly the folding doors were thrown back, and a whole flock of children burst in as if they would overturn the tree completely. Their elders marched in after them, more sedately. For a moment, but only for a moment, the young ones were stricken speechless. Then they shouted till the rafters rang. They danced about the tree and plucked off one present after another.

“What are they up to?” the tree wondered. “What will happen next?”

As the candles burned down to the bark they were snuffed out, one by one, and then the children had permission to plunder the tree. They went about it in such earnest that the branches crackled and, if the tree had not been tied to the ceiling by the gold star at top, it would have tumbled headlong.

The children danced about with their splendid playthings. No one looked at the tree now, except an old nurse who peered in among the branches, but this was only to make sure that not an apple or fig had been overlooked.

“Tell us a story! Tell us a story!” the children clamored, as they towed a fat little man to the tree. He sat down beneath it and said, “Here we are in the woods, and it will do the tree a lot of good to listen to our story. Mind you, I’ll tell only one. Which will you have, the story of Ivedy-Avedy, or the one about Humpty-Dumpty who tumbled downstairs, yet ascended the throne and married the Princess?”

“Ivedy-Avedy,” cried some. “Humpty-Dumpty,” cried the others. And there was a great hullabaloo. Only the fir tree held its peace, though it thought to itself, “Am I to be left out of this? Isn’t there anything I can do?” For all the fun of the evening had centered upon it, and it had played its part well.

The fat little man told them all about Humpty-Dumpty, who tumbled downstairs, yet ascended the throne and married the Princess. And the children clapped and shouted, “Tell us another one! Tell us another one!” For they wanted to hear about Ivedy-Avedy too, but after Humpty-Dumpty the story telling stopped. The fir tree stood very still as it pondered how the birds in the woods had never told it a story to equal this.

“Humpty-Dumpty tumbled downstairs, yet he married the Princess. Imagine! That must be how things happen in the world. You never can tell. Maybe I’ll tumble downstairs and marry a princess too,” thought the fir tree, who believed every word of the story because such a nice man had told it.

The tree looked forward to the following day, when they would deck it again with fruit and toys, candles and gold. “Tomorrow I shall not quiver,” it decided. “I’ll enjoy my splendor to the full. Tomorrow I shall hear about Humpty-Dumpty again, and perhaps about Ivedy-Avedy too.” All night long the tree stood silent as it dreamed its dreams, and next morning the butler and the maid came in with their dusters.

“Now my splendor will be renewed,” the fir tree thought. But they dragged it upstairs to the garret, and there they left it in a dark corner where no daylight ever came. “What’s the meaning of this?” the tree wondered. “What am I going to do here? What stories shall I hear?” It leaned against the wall, lost in dreams. It had plenty of time for dreaming, as the days and the nights went by. Nobody came to the garret. And when at last someone did come, it was only to put many big boxes away in the corner. The tree was quite hidden. One might think it had been entirely forgotten.

“It’s still winter outside,” the tree thought. “The earth is too hard and covered with snow for them to plant me now. I must have been put here for shelter until springtime comes. How thoughtful of them! How good people are! Only, I wish it weren’t so dark here, and so very, very lonely. There’s not even a little hare. It was so friendly out in the woods when the snow was on the ground and the hare came hopping along. Yes, he was friendly even when he jumped right over me, though I did not think so then. Here it’s all so terribly lonely.”

“Squeak, squeak!” said a little mouse just then. He crept across the floor, and another one followed him. They sniffed the fir tree, and rustled in and out among its branches.

“It is fearfully cold,” one of them said. “Except for that, it would be very nice here, wouldn’t it, you old fir tree?”

“I’m not at all old,” said the fir tree. “Many trees are much older than I am.”

“Where did you come from?” the mice asked him. “And what do you know?” They were most inquisitive creatures.

“Tell us about the most beautiful place in the world. Have you been there? Were you ever in the larder, where there are cheeses on shelves and hams that hang from the rafters? It’s the place where you can dance upon tallow candles-where you can dart in thin and squeeze out fat.”

“I know nothing of that place,” said the tree. “But I know the woods where the sun shines and the little birds sing.” Then it told them about its youth. The little mice had never heard the like of it. They listened very intently, and said, “My! How much you have seen! And how happy it must have made you.”

“I?” the fir tree thought about it. “Yes, those days were rather amusing.” And he went on to tell them about Christmas Eve, when it was decked out with candies and candles.

“Oh,” said the little mice, “how lucky you have been, you old fir tree!”

“I am not at all old,” it insisted. “I came out of the woods just this winter, and I’m really in the prime of life, though at the moment my growth is suspended.”

“How nicely you tell things,” said the mice. The next night they came with four other mice to hear what the tree had to say. The more it talked, the more clearly it recalled things, and it thought, “Those were happy times. But they may still come back-they may come back again. Humpty-Dumpty fell downstairs, and yet he married the Princess. Maybe the same thing will happen to me.” It thought about a charming little birch tree that grew out in the woods. To the fir tree she was a real and lovely Princess.

“Who is Humpty-Dumpty?” the mice asked it. So the fir tree told them the whole story, for it could remember it word by word. The little mice were ready to jump to the top of the tree for joy. The next night many more mice came to see the fir tree, and on Sunday two rats paid it a call, but they said that the story was not very amusing. This made the little mice to sad that they began to find it not so very interesting either.

“Is that the only story you know?” the rats asked.

“Only that one,” the tree answered. “I heard it on the happiest evening of my life, but I did not know then how happy I was.”

“It’s a very silly story. Don’t you know one that tells about bacon and candles? Can’t you tell us a good larder story?”

“No,” said the tree.

“Then good-by, and we won’t be back,” the rats said, and went away.

At last the little mice took to staying away too. The tree sighed, “Oh, wasn’t it pleasant when those gay little mice sat around and listened to all that I had to say. Now that, too, is past and gone. But I will take good care to enjoy myself, once they let me out of here.”

When would that be? Well, it came to pass on a morning when people came up to clean out the garret. The boxes were moved, the tree was pulled out and thrown-thrown hard-on the floor. But a servant dragged it at once to the stairway, where there was daylight again.

“Now my life will start all over,” the tree thought. It felt the fresh air and the first sunbeam strike it as if it came out into the courtyard. This all happened so quickly and there was so much going around it, that the tree forgot to give even a glance at itself. The courtyard adjoined a garden, where flowers were blooming. Great masses of fragrant roses hung over the picket fence. The linden trees were in blossom, and between them the swallows skimmed past, calling, “Tilira-lira-lee, my love’s come back to me.” But it was not the fir tree of whom they spoke.

“Now I shall live again,” it rejoiced, and tried to stretch out its branches. Alas, they were withered, and brown, and brittle. It was tossed into a corner, among weeds and nettles. But the gold star that was still tied to its top sparkled bravely in the sunlight.

Several of the merry children, who had danced around the tree and taken such pleasure in it at Christmas, were playing in the courtyard. One of the youngest seized upon it and tore off the tinsel star.

“Look what is still hanging on that ugly old Christmas tree,” the child said, and stamped upon the branches until they cracked beneath his shoes.

The tree saw the beautiful flowers blooming freshly in the garden. It saw itself, and wished that they had left it in the darkest corner of the garret. It thought of its own young days in the deep woods, and of the merry Christmas Eve, and of the little mice who had been so pleased when it told them the story of Humpty-Dumpty.

“My days are over and past,” said the poor tree. “Why didn’t I enjoy them while I could? Now they are gone-all gone.”

A servant came and chopped the tree into little pieces. These heaped together quite high. The wood blazed beautifully under the big copper kettle, and the fir tree moaned so deeply that each groan sounded like a muffled shot. That’s why the children who were playing near-by ran to make a circle around the flames, staring into the fire and crying, “Pif! Paf!” But as each groans burst from it, the tree thought of a bright summer day in the woods, or a starlit winter night. It thought of Christmas Eve and thought of Humpty-Dumpty, which was the only story it ever heard and knew how to tell. And so the tree was burned completely away.

The children played on in the courtyard. The youngest child wore on his breast the gold star that had topped the tree on its happiest night of all. But that was no more, and the tree was no more, and there’s no more to my story. No more, nothing more. All stories come to an end.

Hans Christian Andersen

Sources:
http://www.andersen.sdu.dk/vaerk/hersholt/TheFirTree_e.html?soegeord=tree&case=0&heleord=0&ord=AND
https://archive.org/stream/fairytalesstorie00ande#page/196/mode/2up

Çam Ağacı

Çam Ağacı

Dallarına renkli kâğıtlardan kesilmiş, şekerlemelerle dolu küçük keseler astılar. Her yanından sanki ağaçta yetişmiş gibi altın yaldızlı elmalar ve cevizler sarkıyordu . Dallarına yüzlerce kırmızı, mavi, beyaz mum tutturdular. Tıpkı insana benzeyen oyuncak bebekler –ağaç böyle bir şeyi daha önce hiç görmemişti– yeşil yaprakların arasında sallanıyordu, en tepesinde ise yaldızdan yapılmış bir yıldız ışıldıyordu. Çok güzeldi, eşi benzeri görülmedik derecede güzeldi!
“Bu akşam,” dedi herkes, “Bu akşam nasıl da pırıl pırıl parlayacak!”
“Ah, bir akşam olsa!” diye düşündü Çam Ağacı. Mumlar bir yansa! Ya sonra? Sonra ne olur acaba? Ormandaki ağaçlar beni görmeye gelirler mi? Serçeler pencerelerin önüne üşüşürler mi? Ben burada kök salar, yaz ve kış boyunca böyle süslü durur muyum?” -H. C. Andersen, Çam Ağacı.

Küçük Prens

kucukprens

Doğru, gelip geçen biri için benim çiçeğimin sizden hiçbir farkı yok; ama o benim için yüzlercenizden daha önemli; çünkü suladığım, cam bir fanusun içine koyduğum, önüne siper yerleştirdiğim çiçek o. çünkü tırtılları ben onun için öldürdüm (Birkaç tanesini bıraktık, sonradan kelebek oldular). Çünkü o benim yakındığı ya da övündüğü, ya da hiçbir şey söylemediği zamanlarda dinlediğim çiçeğim. Çünkü o benim çiçeğim.”
-Antoine de Saint-Exupery Küçük Prens